Fra innførelsen av inflasjonsmålet i 2001 og frem til endringen av målet i 2018, var majoriteten av forstyrrelsene som inntraff med på å trekke prisveksten ned, heller enn opp. I perioden 2001-2018 var inflasjonen i Norge i gjennomsnitt 2,0 %.

Siden 2018 har derimot forstyrrelsene som har inntruffet i stor grad bidratt til å trekke prisveksten opp, og flere peker på at negative tilbudssidesjokk kan komme oftere i tiden fremover. 

Pengepolitikken må derfor trolig være markant strammere i perioden fremover enn i perioden 2001-2018, om inflasjonen også fremover i gjennomsnitt skal være 2,0 %.

Justeringen av inflasjonsmålet i 2018 skjedde med utgangspunkt i at perioden med innfasing av oljeinntekter i hovedsak lå bak oss. I motsetning til hva Finansdepartmentet så for seg i 2018, har derimot oljepengebruken fortsatt å øke. 

Det later ikke til at det er noen partier på Stortinget som faktisk er for å redusere oljepengebruken, da den fortsetter å øke både ved rød og blå regjeringer. Om ikke politikerne er villige til å begrense hvor mye oljepenger som brukes, må Norges Bank trekke hardere i rentebremsen for å bringe inflasjonen ned til målet. 

Dette har Norges Bank så langt ikke vist seg villige til å gjøre i tilstrekkelig grad, av hensyn til sysselsettingen. Dette har medført at vi nå er inne på femte året med prisvekst godt over målet.

God lønnsomhet i frontfaget har videre gitt høye lønnsoppgjør som fører til at inflasjonen biter seg fast. LO ser ikke ut til å akseptere at pengepolitikken styres etter et inflasjonsmål, og bidrar til å holde lønnsvekst og inflasjon oppe.

Dette har resultert i at nedgangen i inflasjonsforventningene har stoppet opp, og disse har det siste året stabilisert seg på nivåer høyere enn inflasjonsmålet, på både kort og mellomlang sikt. 

Så lenge politikerne ikke er villige til å moderere oljepengebruken, og sentralbanken av realøkonomiske hensyn ikke er villig til å heve renten i tilstrekkelig grad, kan en revurdering av inflasjonsmålet tvinges frem.

Å justere inflasjonsmålet vil ikke være uproblematisk. Først og fremst kan det fremstå som at målet justeres fordi det har vært for vanskelig å nå, og dermed svekke tilliten til inflasjonsmålet og sentralbanken, selv om det er departementet som eventuelt endrer målet.

Videre vil en endring i inflasjonsmålet trolig føre til en svekkelse av kronen, noe som i seg selv vil være inflasjonsdrivende. Da det ikke finnes et optimalt inflasjonsnivå, og 2 % trolig både er innenfor et intervall på lav inflasjon som maksimerer velferd og er målet de fleste andre industrialiserte land styrer etter, kan en endring være både unødvendig og kompliserende.

Terskelen for å endre inflasjonsmålet bør være høy. Andre løsninger er definitivt å foretrekke, som moderasjon i oljepengebruk og/eller lønnsoppgjør. Eventuelt at Norges Bank endelig legger større vekt på sitt viktigste mål, å bringe prisstigningen tilbake til inflasjonsmålet.

Men så lenge politikerne ikke er villige til å begrense pengebruken til noe som ligger nærmere anslagene fra 2018, kan det føre til at inflasjonsmålet igjen må vurderes.